Abstract

The Vermes Quest. The Significance of Geza Vermes for Jesus Research

Hilde Brekke Møller

In recent years, historical accounts of the so-called ‘quest for the historical Jesus’ have assigned an important role to Geza Vermes (1924–2013). Through the lens of his work on the historical Jesus, The Vermes Quest contributes to the on-going debate of how the history of the quest should be written. The primary research question is: What has Vermes’s significance been for Jesus research? Answers to this main research question are sought through the following specific interrogations: What has Vermes’s role been in the coming of the third quest? To what extent and in what ways are Vermes’s suggestions about Jesus reiterated and debated within the third quest?

It is often claimed that Vermes’s book Jesus the Jew. A Historian’s Reading of the Gospels (1973) contributed to a significant change within mainstream Jesus research, typically labelled ‘the third quest.’ Many Jesus scholars, notably E. P. Sanders, J. D. Crossan, J. P. Meier, and C. A. Evans, have interacted with Vermes’s suggestions. However, scholarly assessments of the import of Vermes’s publications are brief and ambiguous. This thesis explores the significance of Vermes’s Jesus research for the conceived change within Jesus research in the 1980s, and also within third quest Jesus research, by looking into the reception of Vermes’s book(s) by Jesus scholars and reviewers.

In Jesus the Jew, Vermes displays how features of the Synoptic Jesus correspond to genuinely Jewish expressions of his time. For instance, he interprets Jesus’s self-reference as “the son of man” in light of a corresponding Aramaic term found in various ancient texts. Above all, Vermes compares Jesus to other miracle workers known to us primarily from rabbinic literature. He suggests that Jesus was a miracle working holy man like them; what Vermes calls a hasid.

Vermes’s attention to the Jewishness of Jesus, his work on the son of man-problem, and his description of Jesus as a hasid have been the most widely discussed parts of Vermes’s contribution. These issues have therefore been chosen for the examination of Vermes’s significance. The material for the thesis consists of parts of Vermes’s books that address the selected topics, as well as scholarship from the past forty years that deal with them. The book Jesus the Jew receives most attention due to its prominent role in the scholarly reception of Vermes’s suggestions.

The study demonstrates that Vermes’s significance for the change in scholarship has been overstated. Scholars who did take notice of Vermes’s book Jesus the Jew in the 1970s and 1980s did not present Vermes as initiator or catalyst for change. Further, the study shows that Vermes’s suggestion that Jesus was a hasid has been widely noticed. A few scholars have included parts of the theory in their own portrayals of Jesus. However, a large majority of scholars who discuss the hasid theory have set out to prove Vermes wrong. The hasid theory has therefore been widespread, but its significance is limited, since it has not gained wide assent. Similarly, Vermes’s work on the son of man issue has been widely noticed within the debate of this particular issue, but it has had virtually no significance for Jesus research as such, though there are exceptions to this rule.

These research historical explorations of Vermes’s work shed light on underplayed aspects of previous research, and on the state of affairs for recent research. Most profoundly, the study challenges the rhetoric of current scholarship which portrays a dichotomy between recent and earlier research with regards to two matters: First, it takes issue with the purported ignorance of Jesus’s Jewishness within earlier Jesus research (which is believed to have been put right in recent years). Secondly, it challenges the professed (and allegedly unprecedented) theologically disinterested and genuinely historical orientation of recent research.

I de senere årene har Geza Vermes (1924-2013) fått en viktig plass i forskningshistorien til den såkalte ‘jakten’ på den historiske Jesus. Avhandlingen The Vermes Quest undersøker Vermes’ betydning for historisk Jesusforskning. Ved å se nærmere på arbeidet hans med den historiske Jesus, bidrar denne avhandlingen til debatten om hvordan Jesusforskningens historie bør skrives. Hovedspørsmålet for avhandlingen er: Hvilken betydning har Vermes hatt for Jesusforskningen? Denne overordnede problemstillingen konkretiseres i følgende underspørsmål: Hvilken rolle har Vermes hatt for endringen i Jesusforskningen på 1980-tallet? I hvilken grad og på hvilke måter er Vermes’ beskrivelser av Jesus videreført og debattert innenfor nyere Jesusforskning?

Det blir ofte hevdet at Vermes’ bok Jesus the Jew. A Historian’s Reading of the Gospels fra 1973 bidro til å endre Jesusforskningen, og markerer overgangen til det som gjerne kalles «third quest», eller den tredje jakten på den historiske Jesus. Mange profilerte Jesusforskere, for eksempel E. P. Sanders, J. D. Crossan, J. P. Meier og C. A. Evans, har jobbet med Vermes’ synspunkter. Men Jesusforskeres vurderinger av Vermes’ arbeid er kortfattede og tvetydige. Denne avhandlingen undersøker betydningen av Vermes’ bidrag for endringen i Jesusforskningen som er beskrevet på 1980-tallet, og også hans betydning innen nyere Jesusforskning, ved å se på hvordan Vermes’ forslag ble mottatt. Først og fremst ser den nærmere på hvordan Jesusforskere og bokanmeldere responderer på Vermes’ første Jesusbok.

I Jesus the Jew viser Vermes hvordan den synoptiske Jesus beskrives med genuint jødiske uttrykk. For eksempel tolker han Jesu selvreferanse som "menneskesønnen" i lys av et tilsvarende arameisk begrep funnet i ulike gamle tekster. Fremfor alt sammenligner Vermes Jesus med andre undergjørere som først og fremst er kjent fra rabbinsk litteratur. Han antyder at Jesus var en hellig mann som dem, en hasid.

Vermes’ interesse for den jødiske Jesus, arbeidet med menneskesønnen og hans beskrivelse av Jesus som hasid har vært de mest diskuterte delene av Vermes’ bidrag. Disse temaene er dermed utvalgt fordi de antas å kunne belyse Vermes’ betydning best. Materialet for avhandlingen består av deler av Vermes’ bøker som tar for seg disse utvalgte temaene, samt forskning fra de siste førti årene som diskuterer dem. Boken Jesus the Jew får mest oppmerksomhet på grunn av sin fremtredende rolle i av Vermes’ forslag.

Studien viser at Vermes’ betydning for endringen i Jesusforskningen er overdrevet. Jesusforskere som på 1970- og 1980-tallet skriver om Jesus the Jew presenterer ikke Vermes som initiativtaker eller katalysator for endring. Videre viser undersøkelsen at Vermes’ forslag om at Jesus var en hasid har blitt lagt merke til av mange, og er diskutert over en lang periode. Noen forskere har inkludert deler av teorien i sine egne skildringer av Jesus. Men et stort flertall av forskerne som diskuterer hasid-teorien konkluderer med at Vermes tar feil. Hasid-teorien har altså fått betydelig utbredelse, men betydningen er likevel begrenset, siden den ikke har fått bred tilslutning. Tilsvarende blir Vermes’ arbeid med «menneskesønnen» ofte henvist til i debatten om dette temaet, men det har hatt minimal betydning for Jesusforskere, selv det finnes unntak her.

Studiens forskningshistoriske diskusjon belyser underkommuniserte aspekter av tidligere Jesusforskning, og kaster lys over tingenes tilstand i nyere forskning. Dypest sett utfordrer denne studien den gjeldende retorikken blant Jesusforskere som etablerer en dikotomi mellom nyere og tidligere forskning på to viktige punkt: For det første utfordrer studien forestillingen om at tidligere Jesus-forskning ikke forholder seg til Jesu jødiskhet, mens man i dag har kommet lenger. For det andre utfordrer den forestillingen om at dagens Jesusforskning skiller seg ut fra tidligere tiders Jesusforskning ved at den ikke drives av teologisk interesse, men på rent historiefaglige premisser. Denne studien viser at det finnes mer kontinuitet på disse punktene enn det som ofte hevdes i nyere Jesusforskning.